Meny Lukk

Erik Pontoppidan den eldre

“Vi Trønder” vil minnes den fromme biskop så lenge Nidelva renner ut ved Trondheim! Denne panegyriske omtalen gjelder biskop i Nidaros Erik Eriksen Pontoppidan d.e. og skrevet på en blyplate på kisten og risset inn i stein over gravkrypten hans i Søndre oktogonkapell  i Nidarosdomen.


Erik Pontoppidan den eldre malt av Abraham Wuchters.

Erik Pontoppidan ble født 1616 i Danmark og døde i 1678 i Trondheim. Pontoppidans ettermæle er entydig i alle tilgjengelige kilder. Han var “en ret Hyrde og Biskop, et godt Exempel og klartskinnende Lys ”, sa Domkirkens sogneprest i Pontoppidans gravtale.

I 1673 ble han utnevnt til biskop i Trondheim. I to saker måtte han vise kirkens autoritet. Den ene i saken mot sektereren Anders P. Kempe. Kempe fikk valget mellom landsforvisning eller døden,  og ble landsforvist i 1674. Kempe hadde før dette rømt, eller blitt utvist fra, Sverige og slo seg ned på en gård i Verdal (Heggstad) rundt 1664. I folketellingen for 1666 betegnes Anders P. Kempe som borger og kjøpmann av Trondheim. 
Den andre saken var mot  Kirsten Iversdatter som tilstod å ha “givet seg Djevelen i vold og øvet Troldoms verk”. En verdslig domstol dømte henne til bål og brann. Kirsten, eller Finn-Kjersti som hun ble kalt,  var den siste heks i lagdømmet som ble brent.


Kirsten Iversdatter, kalt «Finn-Kirsten», ble henrettet på et bål i Steinberget 12. oktober 1674. Maleriet laget av Sissel M. Bergh (2014).

Pontoppidan reiste til de fjerneste deler av sitt utstrakte stift, Trøndelag, Nordland og Finnmark, en reise på 250 mil.
Han hadde omsorg for samenes åndelige vel og oversatte Luthers lille Katekismus til samisk. Oversettelsen ble ferdig ved hans død og skal ha vært det første forsøk på å benytte samisk som skriftspråk.
Pontoppidan la vekt på undervisning, både i Trondheims lærde skole og omkring på landet. Han hadde alltid med seg bøker, bilder, epler og lignende småting som belønning til flittige barn. 

Da kongen i 1674 inviterte ham til København for å motta sin doktorgrad, måtte han takke nei til å reise dit på grunn av hans alder og mange lange reiser. Kongen godtok avslaget. Pontoppidan ble således utnevnt til dr.theol. in absentia i 1675.

Til tross for skrantende helse la Pontoppidan sommeren 1678 ut på enda en nordlandsvisitas. Allerede ved Nærøy sviktet kreftene. Tilbake i Trondheim konstaterte byens lege at han led av skjørbuk. Livet stod ikke til å reddes.
12. juni 1678 døde han. Han etterlot seg enken Catharine Valentinsdatter Køler. Deres sønn Valentin, ble mange år senere dansk resident i Venezia og adlet med navnet Lillienkrantz, men med hvem slekten og navnet døde ut.

Pontoppidans kiste ble satt ned i en gravkrypt i Søndre oktogonkapell i Nidarosdomen. Enken bekostet en ruvende veggtavle over hans grav i kapellet. Denne tavlen er eneste gravminne av dette slag som har overlevd alle domkirkens branner. Det henger nå i Søndre tverrskip.

Pontoppidan var meget avholdt blant prestene i hans stift, og beskjeden om hans død ble mottatt med stor beklagelse overalt. Enda flere menneskealdre etter hans død hadde man rundt om i stiftet bevart ham i kjærlig minne.