Meny Lukk

Nero brant Roma ned

«A»
Roman av Knut Levang

Første kapittel

Nero brant Roma ned

-Visst kan jeg det! Selvfølgelig kan jeg skrive en roman.
Jeg smakte på ordet faen, men det ble for drøyt, Fanden holder. Det holder lenge, enda.
-Visst Fanden kan jeg skrive en roman. Hva var det debutanten Ohm hadde sagt? Det er jo praktisk talt De som har skrevet Jens Revehules to siste romaner. Han hadde litt rett i det, men..vel, jeg skal vise dem, og når boken er ferdig skal jeg lese høyt fra den på min gamle norsklærers grav. Det skal jeg gjøre. Og boken skal dediseres Nero R. Ohm, Norges mest lovende forfatter. Jeg skal ikke bruke blyant på papir, jeg skal ikke bruke oppslagsbøker; alt skal gjøres online. Real Time. Må bare huske å holde meg innenfor de 20 minuttene slike sessions (norsk?) varer. Dataeksperten sa at jeg kunne endre innstillingene på serveren, slik at log-in-session (jo hans ord, ordrett) ble forlenget til 60 minutter. Jeg hadde bare avfeid han med at det visste jeg naturligvis. Men jeg var fast bestemt på å holde meg til de 20 minuttene, som ifølge dataeksperten automatisk ble forlenget ved saving innimellom. Nei, jeg skal ikke save. Jeg skal bruke 20 minutter, og så lagre. Norvagismene skal jeg klare meg uten. Det skal være rent, nytt, og passe til høytlesing på en gammel norsklærers grav. Vin, en sigar, boka i hånd, jo da skal du få svelge dine ord: «Knut skriver fabelaktig riktig, men alt han skriver er ren avskrift. Han klarer ikke å sette egne ord på noen ting.» Kan bli bedre var min første karakter, så G, så 3 og til slutt 3,2. Hadde jeg tatt videreutdanning nå i våre dager, hadde det blitt en C. Derom ingen tvil, men nå bestemmer jeg selv, og karakteren er terningkast 6, og boka heter «A». «Av den», jeg ser for meg Morgenbladets debutantanmelder, «den aldrende debutanten Knut Levang viste i sin første bok at ikke bare er han forfatternes tilrettelegger, men selv en ferdigslipt diamant, av det mest nyskapende format, en juvel som gjennom tidens slipeprosess har blitt jevnere, glattere, mer harmonisk og nærmest feilfri, enn noen annen kjent forfatter. Tenk at vi hadde en slik edelsten i vår midte. Boka «A» har bare en feil: Den er for kort!» Tankerekken ble brutt av ringeklokken. Jeg skvatt, det var en uvant lyd. En gammel ringeklokke, som så å si aldri har vært brukt, «For Sale: Baby Shoes, Never Worn», ordene bare eksploderte i meg. Jeg skal vise dem, prisen blir høy, og det er ikke på grunn av antivarisk verdi. Jeg tok et kjapt overblikk over leiligheten, rettet litt på hårsveisen mens jeg skrittet bort for å åpne døren. Nå er loddet kastet, jeg åpner alt, jeg gir alt. I sekundet før jeg trykker på den automatiske døråpneren, slår det meg at jeg blir gjennomskuet. Noen vil før eller siden oppdage at silkeklærne mine er en rein bløff, en hvit løgn, et forferdelig innfall, en tabbe. Jeg våkner av summelyden idet knappen i fjerde etasje sender sitt signal til låsen i den første, åpne, åpne. Et muntert «Hei, det er meg», så et klikk, dunk, så var det gjort. 20 minutter snart. Jeg er reddet av gongongen. Stavekontroll (for en idiotisk oppfinnelse, det er jo jeg som må lære den opp, og ikke den som retter meg, men det er slik det skal gjøres, dermed gjør jeg det). Lagre.

Korrekturleseren

Gyldenhus Forlag holdt til i Gamstredet 13. I det bygget oppholdt seg forlagssjefen, Anne Wendt og jeg, konsulentene i tredje og salgsavdelingen i første, teknisk som i tillegg til vaktmester, rengjøringspersonale, nå også huset drift; de som styrer med EDB i det ærverdige forlagshuset. Anne Wendt og forlagssjefen var eldst og det ble visket i gangene om den nye tiden etter forlagssjef Arne Huitfeldt, og etter papirretterne Wendt og Levang. Respekten var nok for stor til at de turte hviske for høyt om dette, men vi tre eldste følte at vi satt på en gren som var i ferd med å smuldre opp innenfra. Det begynte egentlig da styreformannen gjennom 20 år, gamle Hansteen fikk valgt inn sin sønn som etterfølger. Det første han gjorde var å datafisere bedriften Gyldenhus. I regnskapet var kostnadene til papir svimlende 13 millioner kroner årlig. Og det viste seg raskt at det beløpet ble doblet etter innførselen av EDB, og det igjen førte til større investeringer til digital utvikling, papirløst samfunn, der alt var Zap, zap som han sa. Det eneste papirløse jeg så i Gyldenhus etter Hansteen juniors inntreden var hans ekteskap.
Vel, korrekturfolk tar sjelden stilling til andre faktorer enn feil og mangler. Vi fikk inn stadig mer håpefulle skribenters verk, digitalt selvsagt, som selv Junior etter hvert innså, først måtte printes ut på papir for videre gjennomgang. Så inntil videre var papir og blyant fortsatt verdt sin vekt i aluminium. Forlagssjefen hadde siden siste finanskrise, konsolidert sin posisjon som den faktiske lederen av Gyldenhus, men nå da vi så konjunkturene av en ny nedgang, kunne vi som kjente han best merke at han ble mer og mer presset. Alle de andre forlagshusene var fullstendig digitalisert. Vårt forlag hadde faktisk flere forleggere enn de andre 12 til sammen. Nå er det i og for seg ikke så rart. Vi var det desidert største forlagshuset også. Og kunne Gyldenhus sikre signaturen til Nero R. Ohms bok nummer to, var vi sikret nok salg til å tåle en mulig ny krise. Han hadde på eget initiativ bedt Huitfeldt om et møte, uten styreformann, og med meg, meg?, tilstede. Jeg tror ikke det finnes den person i Norge som vet mer om norske forfattere enn meg, om deres luner, skrivemåter, feil og uklarheter. Jeg har korrigert dem alle. Men dette har skjedd slik seg hør og bør, i stille og rolige former, uten noen som helst form for annen oppmerksomhet enn min faste lønn, og av og til litt uklar mumling fra forlagssjefen; «Hva skal vi gjøre når jeg er borte, når du og Anne Wendt har forlatt dette huset for siste gang?» Jeg fortsatt mitt, som om jeg ikke hadde hørt forlagssjefens ord, opptatt med å finne feil, og mangler i de håpefulles skriblerier. For første gang skulle jeg inn på sjefens kontor, i et ekslusivt møte. Jeg var litt spent. Jeg var rett og slett veldig spent. Hvorfor hadde Ohm bedt om meg?
Nero R. Ohm ankom presis klokken 12 som avtalt. Både jeg og forlagssjefen var nede og tok i mot han. Det var rykter om at Ohm mer enn flørtet med kronprinsessen, men det var ikke grunne til at han var så viktig for oss. Ohm var en knakende kjekk ung mann. Flott utseende, behagelig vesen, utrolig til å skrive, alderen tatt i betraktning. Det var ikke en dag uten at det stod noe om han i den kulørte pressen. I det jeg åpnet døra på bilen hans hørte jeg roping og skriking ved porten. En hel flokk hadde samlet ved innkjørselen til forlagshuset uten at portvakten slapp dem inn. Forlagssjefen nikket til portvakten, og før Ohm var ute av bilen var de rundt oss. Jeg forsøkte som vanlig å stikke meg unna oppmerksomhet, men forgjeves, for Ohm la sin hånd rundt skulderen min og utbrøt: «Her er grunnen til at jeg vil utgi min nye bok på Gyldenhus, Norges Grand Old Man og fødselshjelper for mange litterære små underverk. Revehus sa selv at Levang praktisk talt har skrevet mine to siste romaner. Og forlagssjef Huitfeldt er en levende legende, usårlig, uangripelig og med en ryggrad sterk nok til å holde hele den vaklende kulturelle elitens deiaktige substans oppe og levende. Forlagssjefen var like pinlig berørt som jeg, men hvert ord som kom fra Neros munn virket 100 prosent ekte. At vittige journalister hadde begynt å kalle han Keiser Nero, får stå for deres regning. I forhold til de, var faktisk Ohm en keiser. Wendt hadde sett det hele fra vinduet i gangen i andre etasje og skyndet seg ned. Hun hysjet hyenene til side, og laget klar bane til oss tre. Med en myndig mine snudde hun seg mot pressekorpset og sa at ingen ting var bekreftet, og at alle redaksjoner ville få en pressemelding så snart det var noe å melde. Den 1,48 meter høyde damen hadde en utrolig effekt på den til da løpske forsamlingen, og kun de mest erfarne fra VG og Morgenbladet forsøkte seg på noen spørsmål, som på en høflig og bestemt måte ble avvist. Vi sender ut pressemelding så snart vi har noe å melde, sa hun med trykk på melde og kikket strengt på Morgenbladets reporter, han var kjent for å melde svært lite med forkrekkende mange ord. Det var, vitset noen på Gyldenhus grunnen til at ingen gjennomskuet han: Ingen gadd noensinne å lese hans trøttende tirader. Noe traff hun, begge lusket bort, og gjorde noe jeg trodde var en obskøn bevegelse med hånden. Men jeg så Ohm besvare den på samme måte fra vinduet i andre, jeg ringer kunne jeg lese på leppene hans, mens høyrehånden simulerte telefon rør av den gamle typen. Mon tro hvorfor den gesten fortsatt betydde å ringe med telefon. Mer rakk jeg ikke gruble over det, før Ohm kamaratslig la hånden rundt skuldrene min igjen. «Beklager dette, men de ligger faktisk på lur utenfor leiligheten, og så fort jeg rører på meg varsles redaksjonene som så, kjører på med det de har av ressurser. I går kødda jeg med dem to ganger, kledde på meg og gikk ned til bensinstasjonen for å kjøpe pølse en gang, og avisene den andre gangen. Og hva står i VG i dag? Han viste oss dagens VG med et helsides bilde av Nero R. Ohm på vei ut leiligheten med overskriften: Nero R. Ohms Kolesterol-kongen. Så en linje fra en matforsker som kritiserer Ohm for å være et dårlig forbilde for unge med sine kostvaner.
Det er til å grine av, jeg spiste ikke pølsa en gang! Nei, Huitfeldt, ditt kontor?
Forlagssjefen loset oss begge to inn på sitt kontor. Et helt enkelt og greit kontor. Ohm kikket seg beundrende rundt. «Det er altså her de har sittet alle sammen, Revehule, Kavli, Skamsgård, Bjørnesen og resten av mine gamle idoler». Huitfeldt smilte og snudde seg mot meg; «En liten tynn en tar vel du også i dag». Det lød mer som en kommando enn et spørsmål, så jeg nikket stumt og satte meg ned før noen hadde bedt meg om det. Det ble mye på en gang, og dagen var knapt begynt.
Ohm åpnet sin dokumentmappe og drog fram en stabel med håndskrevne ark. Min interesse ble større enn min trang til å besvime, jeg kikket ventende. Dette her, mine herrer, er min nye bok, den vanskelige nummer-to-boken. Håndskrevet på ark jeg fikk i testamentet etter Revehule, fra samme proveniens som Revehule skrev mesterverket «Hvalene». Ohm glødet. Jeg strakte ut hånden og kjente på arkene, nølende, jo, det var noe der, lukten; lukten av sigarettrøyk og var det, whisky? Skål mine venner, avbrøt Huitfeldt oss, og da jeg så den brune fargen på væsken han hadde skjenket i våre glass, skjønte jeg at det var hans tynne som hadde spilt meg et puss. Jeg tok tak i glasset, Ohm og Huitfeldt hevet sine glass, og vi avgjorde alt med den skålen. Huitfeldt kremtet og skjøv et ark bort til Ohm; har laget utkastet du ba om, og du kan signere der. Ohm kikket på meg, tok glasset mitt, da det var det eneste med noe igjen, tømte litt av innholdet på kontrakten. Trengs ikke, avtalen er allerede fattet, forlaget får utgi boken, Levang blir min konsulent, og ingen andre enn oss tre skal vite noe om dette. Jeg mistet evnen til å svare, fant ingen ting å korrigere, så ingen feil. Huitfeldt tok fram sigaresken, fant fram fyrtøy og utdypet: Vi må nok involvere Anne Wendt. Det hadde jeg glemt helt. Det er hun som renskriver alt Levang retter. Hun skal egentlig gå av med pensjon på fredag, altså tre dager til, og angående diskresjon og hemmelighold, Wendt og Levang er siste generasjons diskresjonister. Ohm kikket på meg, jeg nikket, og så tok han opp kontrakten tente på den med Huitfeldts pistollignende lighter. Han kastet arket på bordet, og det var bare asken igjen av århundrets signering for Gyldenhus Forlag. Huitfeldt knuste restene med glasset sitt, Ohm likeså; opp av asken…,mumlet jeg. Jeg var blitt konsulent. Ohm hadde valgt meg. Da overlater jeg hele manuskriptet i din varetekt, og De får gjøre med det som de vil. De har frie hender. Dette er det eneste eksemplaret. Forøvrig mine herrer, denne boken skal ikke gis ut i mitt navn. Som herrene kanskje vet, er jeg i ferd med å tape mitt hjerte fullstendig til kronprinsessen, og en slik allianse kan få uønsket virkning på denne utgivelsen. De Levang, skal stå oppført som forfatter. Boken heter «Korrekturleseren». Til Huitfeldt; her er forøvrig en dvd med mange historier jeg har skrevet. Kanskje Gyldenhus kan utgi noe av det i en novellesamling? Det er jeg sikker på, svarte forlagssjefen, og fylte våre glass breddfulle av, jeg så på flasken, VSOP, var det Cognac? Jeg luktet på stabelen med ark jeg nå hadde i fanget, jo det luktet whisky og røyk. Det luktet Revehule. Da jeg så nærmere på arkene ble jeg helt kaldt. Skriften var Revehules, ikke til å ta feil av. Jeg har faktisk forsøkt å etterligne skriften til Jens Revehule, jeg har i det hele tatt vært Jens Revehule da jeg skrev denne boken. Enken lot meg låne skrivestuen hans, arkene hans, blekket, som jeg ikke fikk det til med, dermed måtte jeg bruke kulepenn, forklarte Ohm. Jeg så nærmere på han, jeg så noe av Revehule i han, han så litt fordrukken ut under masken av ungdommelig friskhet. Ja, og whiskyen hans drakk jeg også, ikke fem flasker men fem glass om dagen, sa Ohm som svar på mitt granskende blikk. Jeg så på arkene igjen. Jeg må ha vært i ørska, det var helt tydelig at dette var skrevet med bic, ikke Revehules penner, og nummer to; jeg fant ingen feil. Jeg som klarer å se alle kommafeil på et a-4-ark i løpet av sekunder. Ingen kommafeil, jeg måtte bøye meg ned for å fingranske, ingen kommafeil, og ingen av Revehules direksjoner til meg. Han pleide å skrive: Her kan De kjære Leang (sic) fylle inn de frasene De vet jeg bruker. Ingen slike bare ord, i Revehules mønster, men med stavelser, alt så rett ut. Dette er jo trykkferdig, utbrøt jeg. Ohm reiste seg opp, jeg må gå nå, tok resten av glasset i en svelg, og så mot Huitfeldt. De har vel ikke kaffe her, jeg skal på Slottet og det er kanskje litt tidlig for enn tynn en for enkelte av de ansatte der. Han la vekt på ansatte, og gikk bort til Huitfeldts skap. Huitfeldt rakte han en skje med malt kaffepulver. De sto begge to å gurglet kaffepulver i munnen, som 4. klassinger med fluorskylling. Så spyttet begge to ut. Ute i forværelset var nesten hele staben samlet. Samling i storsalen ropte forlagssjefen ut, til Ohm. De rekker to minutter? Der inne ble avtalen om novellesamlingen annonsert. Ohm var i sitt ess; Dette er tekster jeg har vanskelig for å gi fra meg, men nå som steget er tatt, overlater jeg alt til Gyldenhus Forlag, i full forvissning om at dere lanserer tekstene på alle tenkelige kanaler. EDB-gjengen jublet. Endelig kunne de ta opp konkurransen mot de andre på dette feltet også. Her skulle det satses, online, til handholdte produkter, stasjonære og bærbare computere skulle fylles med Ohm, tekster for digitale rammer. Ja, annonserte Nero R. Ohm, så skal jeg i forbindelse med utgivelsen ta ett nytt mellomnavn, Burning lo han. Det ble helt stille. Jeg så på Huitfeldt, han spørrende tilbake. Så kom eksplosjonen fra digitalistene: Nero Burning Rohm. Gyldenhus tok fyr, alle ropte Nero Burning Rohm. Jeg begynte å le jeg også, og ble med på det taktfaste brølet Nero Burning Rohm, selv om jeg følte at det var feil uttale. Dette var en referanse jeg ikke umiddelbart skjønte. Det måtte jeg skjule, men jeg kastet et blikk på Wendt, og jeg så at hun også hadde tankene i høygir for å ta referansen som var gitt oss. Nero visste jeg mye om, men at han brente ned Roma var nytt, og allerede før Ohm var ut av bygget var jeg nede i arkivet for å finne fram litteratur om nedbrenning av Roma. To minutter etter hørte jeg Wendts skritt. Du leter du også? Hun så på meg. Jeg fikk med et lyst til å svare ja, men noe holdt meg tilbake, nei, dette er kun noe stoff Ohm ba meg om å dobbeltsjekke angående Neros brann. Roma brant i år 64, og det var under Neros keiserdømme, men å unnlate å slokke en brann er ikke den samme som å antenne en brann. Dette skulle jeg finne ut av. Plutselig kom jeg på at stabelen med Ohm manuskript lå på Huitfeldts kontor. jeg løp opp, stormet inn, fikk lagt stabelen i dokumentmappen som Ohm åpenbart hadde glemt. Jeg glemte keiser Nero, og i forværelset stod forlagsjefen bøyd over sekretærens datamaskin, mens en av digitalistene tastet i vill fart på tastaturet. Hva var det han innbilte seg. Skulle han skrive novellene for Ohm? Huitfeldt så mappen med manuskriptet, og jeg nikket og han smilte tilbake. Tre dager til Wendt slutter. Dere får gå gjennom de gamle brevene vi fikk fra fru Revehule, se om det er noe vi kan lage noe på, om eller av. Han la vekt på alle tre ordene. Digitalistene så nesten triste ut. Ja, ja Levang, skal se at du finner mye spennende der. De hadde allerede trukket slutningen om at jeg var kalt inn til møtet på grunn av moderniseringen styreformannen så lenge hadde pratet om. Jeg tok trappen opp til biblioteket på tre trinn, og i det jeg skulle til å sette meg ned så jeg Hansteen Jr. sprade inn på kontoret mens han gnidde seg i hendene og kastet imaginære pengesedler rundt seg. Tosk, tenkte jeg og skred til verket.